Så langt vi kjenner til var det i oldtidens Grekenland at de første logisk formulerte spekulasjoner om stoffets natur ble gjort av de såkalte naturfilosofene. Omkring 420 f.Kr. postulerer Demokrit den aller første atomteorien: Det eneste som eksisterer uavhengig av forholdet til andre ting, er atomene og det tomme rom.
Ordet atom kan best oversettes med ’udelelig’. Og inntil 1897 bestod denne troen på atomet som den minste og udelelige byggeklossen for universet. Dette året oppdaget J.J. Thomson i Cambridge elektronet – og at dette var en ørliten del av atomet. Denne oppdagelsen innebærer det store intellektuelle gjennombrudd på tampen til et nytt århundre – og gjør det etter hvert klart at atomet er i seg selv en verden inne i verden. Og i 1911 postulerte Ernest Rutherford sin atommodell. Her forstås atomet som oppbygd av en kjerne – og rundt denne sirkulerer elektronene i omløpsbaner som svarer til planetenes baner rundt Solen.
Dette høres temmelig fantastisk ut, men nyere forskning har faktisk kunnet slå fast at Rutherfords modell var nærmere sannheten enn hva han selv kunne ane. La oss forestille oss at vi øker atomets størrelse tusen trillioner ganger. Da vil uran-atomets kjerne bli omtrent like stor som Solen, og de ytterste elektronene vil ligge utenfor Plutos bane. Plutos ytterste punkt i sin bane ligger 7.375 mill. km fra Solen, Uran-Solens ytterste elektron vil ligge omtrent 9.000 mill. km unna.
Nå har det seg imidlertid slik at rundt Solen sirkler 9 kjente planeter, mens rundt urankjernen sirkulerer 92 elektroner. Samtidig er uran det tyngste grunnstoff som finnes på jorden i naturlig tilstand. Først tolv år etter at Pluto var blitt oppdaget i 1930, ble menneskene i stand til å skape tyngre og enda mer radioaktive stoffer – med plutonium som det farligste av dem alle. Dette stoffet ble da også likesom planeten oppkalt etter den greske mytologiens vokter over dødsriket Hades. Og Pluto er i astrologien som kjent naturlig hersker over det 8. hus – dødens hus. Den ekstreme spaltbarheten og evnen til transformasjon av stoff til energi og helt nytt stoff som plutonium besitter, minner oss på det 8. hus og Plutos oppgave: transformasjon av stoff til ånd.
Det var den russiske fysikeren Dimitrij I. Mendelejev som i 1869 oppdaget hemmeligheten omkring grunnstoffenes klassifisering i 7 perioder og 18 grupper, det såkalte periodiske system. Her er det som det skal være når vi finner plutonium i den 8. gruppe. Mens plutonium er det mest spaltbare og mest labile av alle levedyktige stoffer, har jern den motsatte egenskap. For jern er det stoff som har den sterkeste indre bindingskraften, og følgelig er det mest stabile og minst spaltbare av alle stoffer. Jern er også Mars´ metall, og Mars er som kjent den gamle hersker over det 8. hus. Pussig da at vi også finner jern i Mendelejevs 8. gruppe. Planetsystem og periodisk system, finnes det faktisk sammenhenger eller en analogi på et eller annet plan?
La oss ta Mars som eksempel. Et grunnstoff plasseres i det periodiske system ut fra atomnummer (= protontall) og elektronkonfigurasjon. Jern – Mars´ metall – har atomnummer 26 – og følgelig også 26 elektroner i bane rundt sin kjerne. Det pussige er at Mars´ omløpstid rundt Solen er 780 døgn. Dette tilsvarer nøyaktig 26 måneder. Deler vi videre omløpstiden (780) på jerns atomnummer (26), får vi 30. Tredve hva? Kanskje de første tredve gradene av Dyrekretsens 360 grader. Og disse gradene er identisk med Værens tegn – hvor Mars igjen er hersker. Finurlig matematikk dette her, ikke sant?
Steinar Skjervø var tidligere initiativtaker og medredaktør i tidsskriftet Aquarius, som ble utgitt i Lillehammer fra 1996 til 2001. Utdannet homøopat, og med en cand.mag.grad. innen humanistiske fag. Se www.multikosmos.com.